Fokuset er økende på forebygging av Legionella hos eiere og de som drifter eiendommer. Valg av riktig behandlingsmetode er utfordrende, spesielt ved de større og komplekse anleggene. Risikoen her er vesentlig mye høyere og dermed er det spesielt viktig med god kontroll, sier kvalitets- og HMS-sjef i NorKjemi, Hanne Therese Skiri.

Høyrisikoanlegg
Et anlegg som innehar stor risiko med tanke på smitte av Legionella er sykehus, sykehjem og andre institusjoner hvor personer med svakt immunforsvar kan bli utsatt for bakteriene. Høyrisikoanlegg er komplekse, utfordrende anlegg, hvor det er svært viktig å velge riktig behandlingsmetode for å unngå smittefare. Dette gjelder både før oppstart og kontinuerlig under driften. Gjennom en risikovurdering - som er forskriftsbelagt - vil man kunne avdekke hvordan man skal tilrettelegge for legionellaforebygging. Det er f.eks. viktig at man velger en behandlingsmetode som virker i hele rørnettet, både på kaldt- og varmtvannssiden, for å sikre optimal trygghet i hele anlegget.

Kontinuerlig behandling – mest effektivt
Større anlegg vil også kunne ha problemer med høye temperaturer i kaldtvannsnettet. Konsekvensen av dette er at eieren av bygget også må implementere rutiner for forebygging av legionellavekst i denne delen av rørnettet. Tradisjonell varmebehandling er da ikke hensiktsmessig. Her vil kontinuerlig kjemisk behandling være den beste løsningen. Dette har også Folkehelseinstituttet tidligere uttalt. Den best vitenskapelige, dokumenterte effekten for å forebygge og fjerne biofilm i rørnett er påvist med kobber- og sølvionisering og klordioksid. Begge disse metodene er i dag godkjent av Mattilsynet til behandling av drikkevann i Norge. Pga. forestående endringer i EU, samt den norske Biocidforskriften, kan det se ut til at kobber blir forbudt som desinfeksjon fra og med februar 2013. I så tilfellet er det klordioksid som vil være den best anbefalte metoden iht. veilederen fra folkehelseinstituttet for forebygging i høyrisikoanlegg.

Anleggene lite tilrettelagt for Legionella
”NorKjemi har jobbet med legionellaforebyggende arbeid siden 2005 og er markedsleder i Legionellakontroll i Norge. Vi sørger for at kundene våre følger gjeldende forskrifter, samt veilederen fra Folkehelseinstituttet. Vi opplever stadig at mange bygninger er lite tilrettelagt for å ivareta dette, og fører til at det må gjøres tekniske tiltak”, forklarer Hanne Skiri. Professor Stein Østerhus ved Institutt for vann- og miljøteknologi ved NTNU påpekte det samme i Teknisk ukeblad i januar i år. Han rettet spesielt fokus på at det ved større nybygg ofte er problemer med for høye temperaturer i kaldtvannsnettet og at dette i hovedsak skyldes dårlig isolasjon av rør, lang oppholdstid og kontakt med varmtvannsrør.

”Det er viktig å komme i gang med rutiner for forebygging av vekst og spredning av Legionella da bakterier raskt kan etablere seg. Vi opplever ofte at nye bygg, slik Østerhus nevner, har høye legionellaverdier i vannet. Dette skyldes sannsynligvis at det har stått stillestående vann i rørnettet i lang tid frem mot ferdigstillelse, kombinert med manglende rengjøring og desinfeksjon før overlevering av bygget”, sier Skiri. Kapittel 4.2 i veilederen fra Folkehelseinstituttet sier at et anlegg som kan spre Legionella bør rengjøres og desinfiseres umiddelbart før anlegget settes i drift første gang og minimum halvårlig.

”NorKjemi har den nødvendige erfaringen og kompetansen for å gjøre den forskriftsbelagte risikovurderingen for både private og offentlige bygg. Vi tilbyr skreddersydde løsninger for alle typer anlegg og brukergrupper, og leverer de best vitenskapelig dokumenterte metoder tilgjengelige på markedet”, avslutter Skiri. 

Infoboks krav i forskriften:
Forskrift om miljørettet helsevern
Kapittel 3a. Krav om å hindre spredning av Legionella via aerosol
§ 11b. Nærmere krav til innretningene 
Virksomheter som nevnt i § 11a skal planlegges, bygges, tilrettelegges, drives og avvikles slik at hele innretningen, alle tilhørende prosesser, og direkte og indirekte virkninger av disse, gir tilfredsstillende beskyttelse mot spredning av Legionella via aerosol.
Innretningene skal etterses regelmessig, og det skal på grunnlag av en risikovurdering fastsettes rutiner som sikrer at drift og vedlikehold gir tilfredsstillende vern mot Legionella.

En rapport fra forskningsinstitusjonen IRIS konkluderer med at legionellabakterier av de typene som ble funnet i randaberghallen er ufarlige. Det stemmer ikke, sier Folkehelseinstituttet.

Svømmehallen og alle dusjer i Randaberghallen ble stengt 26. mars etter funn av flere bakterier av typen legionella pneumophila serogruppe 2-14 enn det som er anbefalt. I en rapport fra IRIS om legionella i kommunale dusjanlegg, som ble lagt fram høsten 2011, blir denne legionellagruppen karakterisert som ufarlig. Det er en påstand som Folkehelseinstituttet senere har tilbakevist. Dr. Scient Hanne Therese Skiri i NorKjemi AS jobber til daglig med legionella risikovurdering, forebygging og internkontroll overfor private bedrifter og det offentlige. Hun synes det er uheldig at IRIS-rapporten brukes for å «ufarliggjøre» funn av legionella.  I IRIS sin rapport fremheves legionella pneumophila serogruppe 1 som den sykdomsfremkallende typen.  Folkehelseinstituttet går klart ut og sier at det faktisk er mellom 20 og 25 ulike serogrupper som er forbundet med sykdom. Det finnes heller ikke tilstrekkelig dokumentasjon til å hevde at L. pneumophila serogruppe 1 ikke er til stede selv om denne typen ikke er påvist, fordi det vil være vanskelig å påvise denne hvis andre legionella-varianter dominerer prøvematerialet.

Randaberg har gjort alt rett

–  Jeg vil understreke at Randaberg kommune har gjort det riktige i håndteringen av legionellafunnet. De har stengt anlegget for å gjøre tiltak, og de har informert publikum, sier Hanne Therese Skiri. Hun gir også honnør til Randaberg kommune fordi de tester anlegget sitt for mange typer legionella. Det betyr at de tar folkehelseansvaret på alvor. Det hun reagerer på er at kommunen refererer til IRIS-rapporten der legionellatypen i Randaberghallen karakteriseres som ufarlig.

– Folkehelseinstituttet har klart tilbakevist den påstanden, men det visste kanskje ikke Randaberg kommune da de gikk ut med sin informasjon, sier Skiri. I et brev fra Folkehelseinstituttet til Stavanger kommune i februar 2012 står det at selv om legionella pneumophila serogruppe 1 står for de langt fleste registrerte smittetilfellene, finnes det også andre sykdomsfremkallende legionella-varianter. Der er derfor ikke grunnlag for å hevde at et legionellainfisert system, for eksempel dusjanlegget i en svømmehall, kun er smittefarlig dersom serogruppe 1 er påvist.

– Det er for eksempel lettere å påvise serogruppe 1 hos syke pasienter. Det kan gjøres med en urinprøve, mens en ved en del av de andre typene må ta prøver av lungene for å påvise bakteriene, sier Skiri. Det kan være en av årsakene til at serogruppe 1 er utpekt som «den farlige» legionelatypen.  – En bør ikke tenke at alt er greit fordi det er «ufarlige legionellabakterier» som er funnet. Heldigvis har heller ikke Randaberg kommune gjort det. De har håndtert dette veldig bra og stengt anlegget da bakteriene ble oppdaget, sier Hanne Therese Skiri.

Randaberghallen ble stengt etter funn av legionellabakterier i dusjanlegget. I pressemeldingen vises det til en IRIS-rapport hvor denne legionellatypen karakterisert som ufarlig. IRIS viser til at det bare er en legionellabakterie som er farlig. En påstand som er tilbakevist av Folkehelseinstituttet. Kvalitets- og HMS-sjef Hanne Therese Skiri i NorKjemi AS rea-gerer på at IRIS-rapporten legges til grunn i pressemeldingen. – Randaberg kommune har gjort en veldig god jobb. De har testet for flere legionellatyper og satte inn tiltak da bakterien ble påvist, sier Skiri. NorKjemi AS har i flere år arbeidet med forebyggende legionellaarbeid. Skiri påpeker at det er Folkehelseinstituttets anbefalinger som er førende for det forebyggende arbeidet. – Nå er det viktig at kommunen går gjennom sine rutiner for forebygging mot legionella ved egne bygg og ser disse opp mot Folkehelseinstituttets veileder, sier hun.

Publisert på VVS-forum

I fagmiljøene diskuteres det heftig om hvilke behandlingsmetoder knyttet til Legionella som skal benyttes. Blant annet har nå Folkehelseinstituttet reagert på en rapport fra IRIS som kritiserer deres veileder.

Kvalitets- og HMS-sjef/Dr. scient, Hanne T. Skiri hos NorKjemi er blant de som har deltatt i debatten og hun poengterer at ingen behandlingsmetoder er optimal for alle anleggstyper
- Vi tilbyr flere godt dokumenterte behandlingsmetoder. Det er basert på en risikovurdering man skal velge den mest hensiktsmessige metoden for det enkelte anlegg, mener Hanne T. Skiri.

I følge NorKjemi virker metodene forskjellig og har ulike anvendelsesområder. Det må skilles mellom metoder som kun behandler det passerende vannet og de som behandler hele rørnettet. UV-behandling og anodisk oksidasjon dreper passerende bakterier, mens mikrofilter skal hindre bakterier fra å passere. Den lokale effekten av de to første metodene er godt dokumentert, mens mikrofiltrering gir noe varierende resultater.

Kan ikke konkludere
- IRIS (International Research Institute of Stavanger) fant at mikrofiltre på hovedvannledningen gir en økning i kimtall, mens en filtrering ute ved hver enkelt dusj kan gi effekt av legionellabakterier. For begge disse filtreringsmetodene må det mer omfattende studier til før man kan konkludere, hevder Kvalitets- og HMS-sjef/Dr. scient., Hanne T. Skiri.

I følge Skiri er det klordioksidbehandling og kobber/sølv som er best dokumentert som behandlingsmetode ut fra internasjonale forskningsstudier. Disse metodene gir både en rengjøring (fjerning av biofilm) og desinfeksjon. Metodene er  også anbefalt av Folkehelseinstituttet og  gjelder spesielt ved større anlegg. Pga. forestående endringer i EU, samt den norske Biocidforskriften, kan det derimot se ut til at kobber blir forbudt som desinfeksjon fra og med februar 2013. I så tilfellet er det klordioksid som vil være den best anbefalte metoden iht. veilederen fra folkehelseinstituttet for forebygging i høyrisikoanlegg.

En annen type behandling av hele anlegg er fritt klor. Dette kan enten doseres inn, eller produseres ved anodisk oksidasjon. Anodisk oksidasjon er dermed ikke en metode fri for kjemikalier, og dersom saltlake tilføres for å gi mer klorproduksjon, må en godkjenning for behandling av drikkevannet foreligge på lik linje med inndosering av klordioksid og kobber/sølv behandling.

Hyppig benyttet
Tradisjonelt varmtvann er hyppig brukt for legionellakontroll, noe som innebærer å opprettholde konstant høy temperatur i varmtvannsanlegget, kombinert med jevnlige tiltak for sjokkbehandling og ettersyn. IRIS konkluderer med at sjokkoppvarming ikke virker etter hensikten i kommunale anlegg og kritiserer ut fra dette Folkehelseinstituttets anbefalinger.

- NorKjemi finner det vanskelig å kommentere disse resultatene da vi sitter igjen med flere spørsmål enn svar. Rapporten omtaler i liten grad hvordan studiene er gjennomført og det er også uklart om det er gjennomført tiltak for å sikre tilstrekkelig temperatur i alle deler av anleggene. Rapporten sier heller ikke noe om hva de faktiske temperaturene i anleggene har holdt i perioden mellom tiltakene, understreker Hanne T. Skiri.

Er ikke overrasket
NorKjemis Hanne T. Skiri er ikke overrasket over resultatene i IRIS-undersøkelsen. Veilederen omtaler flere steder at sjokkoppvarming kan være utfordrende ved større anlegg hvor det er vanskelig å holde høy temperatur. Folkehelseinstituttet selv påpeker at det spesielt ved større kompliserte anlegg er aktuelt med andre behandlingsmetoder. IRIS sin konklusjon er altså å dra det hele for langt.

- Det går nemlig ikke an å sammenligne små anlegg ved kommunale kontorbygg, boliger og barnehager med større anlegg ved skoler og sykehjem.  Sjokkoppvarming kan etter vår erfaring gi ønsket effekt, men  er  mer krevende å gjennomføre, fastslår Skiri.

Rapportens svakheter
Folkehelseinstituttet har altså sendt brev til Stavanger kommune på bakgrunn av rapporten fra IRIS. Instituttet forklarer i brevet rapportens svakheter i tillegg til å rydde opp i misforståelser og faglige feiltolkninger.

Selv om Folkehelseinstituttet er lite tilfreds med mange av konklusjonene i rapporten skriver de i brevet til kommunen at de vil benytte seg av konklusjonene som er relevante for oppdatering av veilederen. Spesielt gjelder dette det som omhandler bruk av analyser og kimtall som indikator på tilstedeværelse.

Skrevet av Hanne T. Skiri, Kvalitets- og HMS-sjef/Dr. scient.
Publisert i magasinet Norsk VVS

Forrige utgave av Norsk VVS tok opp temaet Legionella. Dr. scient. Hanne Skiri kommenterer her innleggene og behandlingsmetodene som ble omtalt, samt den publiserte rapporten fra IRIS. Hun poengterer at man basert på en risikovurdering skal velge den mest hensiktsmessige metoden for det enkelte anlegg og risikonivå. På bakgrunn av dette tilbyr NorKjemi nå flere godt dokumenterte behandlingsmetoder.

Ingen behandlingsmetode er optimal for alle anleggstyper
Veilederen fra Folkehelseinstituttet omtaler en rekke behandlingsmetoder. NorKjemis kvalitetsavdeling holder seg løpende oppdatert om tilgjengelige metoder og har jevnlig kontakt med produsenter og Folkehelseinstituttet. ”Vi vurderer dokumentasjonen som finnes og forholder oss hovedsakelig til objektive forskningsstudier fremfor informasjon fra produsenter og leverandører. Det er innlysende at det ikke finnes én enkelt behandlingsmetode som er egnet for alle kaldt- og varmtvannsanlegg”, forteller Hanne T. Skiri.

Ulik effekt av behandlingsmetodene
Metodene virker forskjellig og har ulike anvendelsesområder. Det må skilles mellom metoder som kun behandler vannet som passerer innretningen og de som behandler hele rørnettet. UV-behandling og anodisk oksidasjon dreper passerende bakterier, mens mikrofilter skal hindre bakterier fra å passere. Den lokale effekten av de to første metodene er godt dokumentert, mens mikrofiltrering gir noe varierende resultater. IRIS (International Research Institute of Stavanger) fant at mikrofiltre på hovedvannledningen gir en økning i kimtall, mens filtrering ute ved hver enkelt dusj kan gi effekt for fjerning av legionellabakterier. For begge disse filtreringsmetodene bør det imidlertid gjøres mer omfattende studier, før man kan konkludere.

De metodene som er best dokumentert i internasjonale forskningsstudier for behandling av hele rørnettet er kobber- og sølvionisering og klordioksidbehandling. Disse er også anbefalt av Folkehelseinstituttet, spesielt ved større anlegg. I tillegg til god desinfeksjonseffekt, fjernes også biofilm. En annen type behandling av hele anlegget er fritt klor, som har vært mye brukt til vannbehandling. Man kan tilføre en ferdig løsning, eller produsere klorforbindelser på stedet. Lokal produksjon kan gjøres ved anodisk oksidasjon med utgangspunkt i tilgjengelige salter i vannet, eller ved tilførsel av saltlake. Anodisk oksidasjon er dermed ikke en metode fri for kjemikalier, og dersom saltlake tilføres, må en godkjenning for behandling av drikkevannet foreligge på lik linje som ved inndosering av klor. Per i dag har ingen denne godkjenningen (se Mattilsynets godkjenningsliste). Fritt klor er først og fremst effektivt for desinfeksjon av vannet, mens effekten på biofilm er omdiskutert. Internasjonale forskningsstudier viser at det trengs en høyere dose av klor enn av klordioksid for å fjerne biofilm, og med den nødvendige dosen kan man risikere problemer med korrosjon.

Lite nytt i diskusjonen rundt sjokkoppvarming
Tradisjonelt er varmtvann hyppig brukt for legionellakontroll, noe som innebærer å opprettholde konstant høy temperatur i hele varmtvannsanlegget, kombinert med jevnlige tiltak for sjokkbehandling og ettersyn. Denne metoden har i de siste årene vært kritisert av IRIS som har gjennomført en studie på oppdrag fra Stavanger kommune. IRIS konkluderer med at sjokkoppvarming ikke virker etter hensikten ved kommunale anlegg og kritiserer ut fra dette Folkehelseinstituttets anbefalninger.

”NorKjemi finner det vanskelig å kommentere disse resultatene da vi sitter igjen med flere spørsmål enn svar etter å ha lest rapporten. Den omtaler i liten grad hvordan studiene er gjennomført. Det er også uklart om det er gjennomført tiltak for å sikre tilstrekkelig temperatur i alle deler av anleggene. Installasjon av bypass forbi blandeventiler, vurdering av sirkulasjonspumper, isolasjon av rørnettet og fjerning av blindrør er viktige tiltak for at varmtvannsbehandling skal virke. Rapporten sier heller ikke noe om hva de faktiske temperaturene under gjennomføringen av sjokkoppvarmingen har vært, eller hvilke temperaturer anleggene har holdt i periodene mellom tiltakene. Dessuten kommer det ikke fram om sjokkoppvarming er det eneste tiltaket som er gjort, eller om de har supplert med de nødvendige tilhørende rutinene som veilederen beskriver”, sier Skiri.

Resultater fra IRIS-studien er ikke overraskende. Veilederen omtaler flere steder at sjokkoppvarming kan være utfordrende ved større anlegg hvor det er vanskelig å holde høy temperatur, og Folkehelseinstituttet påpeker at det spesielt ved større kompliserte anlegg bør vurderes andre behandlingsmetoder. Å konkludere som IRIS, med at sjokkoppvarming ikke er hensiktmessig ved kommunale anlegg, er å trekke konklusjonen for langt. Det går ikke an å sammenligne små anlegg ved kommunale kontorbygg, boliger og barnehager med større anlegg ved skoler og sykehjem. Det IRIS kan vise til er at de ikke har fått ønsket effekt med sjokkoppvarming ved byggene de selv har undersøkt. Unilab Telelab har ved omfattende prøvetaking vist at de har oppnådd vellykket desinfeksjon ved større hoteller ved å ha god kontroll på gjennomføringen. Sjokkoppvarming kan altså gi ønsket effekt, men kan være krevende. Ved kompliserte store anlegg, eller anlegg med høyrisikogrupper bør derfor Folkehelseinstituttets anbefaling om å vurdere andre og mer effektive tiltak følges.

NorKjemi – komplett leverandør
Både Forskrift om miljørettet helsevern og Folkehelseinstituttet sier at behandlingsprogrammet for legionellakontroll skal baseres på både en kartlegging og en risikovurdering. Risikovurderingen skal oppdateres årlig og ved endringer av anleggene. ”Vi i NorKjemi bistår våre kunder med risikovurdering og implementering av ettersyns- og kontrollprogram som er i tråd med veilederen fra Folkehelseinstituttet. Vi tilbyr et komplett program for legionellakontroll, inkludert de best dokumenterte behandlingsmetodene på markedet,” avslutter Skiri.

NorKjemi AS har utvidet tjenestetilbudet sitt og leverer i dag alle behandlingsmetoder for forebygging av Legionella som er anbefalt av Folkehelseinstituttet. Dette gjør oss til en komplett leverandør av kontinuerlige behandlingsmetoder, og den eneste tilbyderen på markedet av alle de godt dokumenterte metodene, forteller Anders Bekkelund, fagansvarlig i NorKjemi AS.

Den senere tiden har Folkehelseinstituttet anbefalt kobber- og sølvionisering som behandlingsmetode for legionellakontroll, og NorKjemi har nå innført både kobber – og sølvionisering og UV-behandling, i tillegg til klordioksid som de i lengre tid har tilbudt for store og komplekse anlegg. Kobber– og sølvionisering og klordioksid er de to metodene som er best dokumentert til både rengjøring og desinfeksjon, ikke bare til desinfeksjon slik som flere andre metoder på markedet.

”Som markedsleder innen legionellakontroll tilstreber vi å levere de anbefalte og dokumenterte behandlingsmetodene, i tråd med anbefalingene i Folkehelseinstituttets veiledning.  I tillegg er vi uavhengige slik at vi står fritt til å velge leverandør. Vi vurderer derfor alltid metoder ut fra om de er godt nok dokumentert før vi tar dem i bruk, nettopp for å sikre våre kunder optimal trygghet og de beste anbefalingene. Vi utfører alltid en grundig kartlegging og risikovurdering før valg av behandlingsmetode, slik forskriften krever. Dette skiller oss fra våre konkurrenter ved at programmet for kontroll og behandling blir tilpasset byggtype, risikoforhold og brukere”, forklarer Anders Bekkelund, fagansvarlig i NorKjemi AS.

VVS-forum omtalte i en artikkel 1. november et planlagt forskningsprosjekt fra svenske Swerea KIMAB som skal ta for seg hvordan klorforbindelser påvirker plastrør. Vi i NorKjemi imøteser denne typen forskning, og gjør oss også noen tanker i den forbindelse.

Skrevet av Anders Bekklund, fagansvarlig for legionellakontroll. Publisert på VVS-forum 10.11.2011

Bruken av plastrør innomhus har økt kraftig de siste årene, både av praktiske, men også av helsemessige årsaker; lekkasje av kobber fra eldre rørnett har vært ansett som en helserisiko. Nå har det riktig nok vist seg at også plastrør avgir en rekke ulike stoffer, men Folkehelseinstituttet har påvist at det ikke er noen helserisiko heftet ved dette.

Klorforbindelser mot Legionella
Legionella er en type bakterier som finnes naturlig ved svært lave nivåer i bl.a. overflatevann. Dermed blir bakterien tilført rørnettet gjennom drikkevannsforsyningen, hvor den kan finne gunstige forhold for vekst i lunkent vann. Er det spredning av små vanndråper (aerosoler) fra anlegget, kan bakterien smitte ved at mennesker puster inn aerosol. Resultatet kan være alvorlig – i enkelte tilfeller dødelig – lungebetennelse. Derfor er eiendomsbesittere pålagt å ha kontroll på Legionella gjennom kapittel 3a i Forskrift for miljørettet helsevern.

Den enkleste og mest tilgjengelig metoden for legionellakontroll er behandling med varmt vann. I mange tilfeller vil dette imidlertid ikke være tilstrekkelig, og man må gå hardere til verks. Det finnes en rekke gode alternativer, blant annet ved bruk av ulike klorforbindelser, som klordioksid, hypokloritt (vanlig husholdningsklor) og hypoklorsyre. Felles for disse er at de er oksiderende. De vil derfor kunne påvirke plastrør sterkere enn vanlig bruk tilsier.

Det er allerede gjort noe forskning på området, og det er foreløpig litt sprikende resultater. En studie fant en klar sammenheng mellom klorholdig vann og økt slitasje på rørnettet, men der ble det benyttet konsentrasjoner av f.eks. klordioksid som ligger 10-20 ganger over det man normalt benytter for behandling av drikkevann. I en annen studie, som benyttet PEX a-rør, fant man imidlertid ingen sammenheng, selv ved unormalt høye klordoser. En mulig forklaring er forskjell i kvalitet mellom rørmaterialer.

Klordioksid – viktig med kontroll
Klordioksid er den klorforbindelsen som innvirker mest på plastrør. Man vet ikke sikkert hvorfor, men det kan skyldes at den er svært reaktiv. Nettopp derfor tilsetter man generelt lavere nivåer av klordioksid enn av f.eks. hypokloritt. Ved kontinuerlig dosering av klordioksid, som NorKjemi benytter i en rekke større bygg, brukes en lav dose over tid, typisk 0,2-0,5 mg/l. Det er enkelt å ha god kontroll på doseringen, og såpass lav konsentrasjon vil i stor grad redusere risikoen for at plastrør påvirkes negativt. NorKjemi har ikke opplevd problemer med rørnett i forbindelse med klordioksiddosering.

Så langt er det altså vanskelig å trekke noen klare konklusjoner fra eksisterende litteratur. De fleste studiene er også gjort i laboratoriet, som ikke nødvendigvis er direkte overførbart til naturlige forhold. Derfor er det svært spennende at det nå starter et prosjekt i Sverige som kombinerer studier på rør fra reelle anlegg med laboratorieanalyser. Dette vil forhåpentligvis gi et langt bedre bilde av virkeligheten, og på sikt kunne bidra til økt forståelse rundt bruk av klorforbindelser og fremstilling av mer motstandsdyktige materialer.

Hvordan forebygge mot legionella? Anleggseiere som går ut på markedet vil kunne få mange svar fra leverandører på dette spørsmålet. Finnes det enkle løsninger? Hva er de faktiske kravene som stilles? Dr. scient Hanne Skiri i NorKjemi AS har flere års erfaring innen legionellakontroll og gir her noen ledetråder.

Det finnes etter hvert flere aktører som tilbyr legionellakontroll og løsninger for vannbehandling. Ofte blir anleggseierne forvirret av den varierende informasjonen som gis.  Hva er riktig? Det finnes i følge Skiri ingen klar fasit på dette. Det er flere alternative metoder for å forebygge mot legionellavekst. Uansett valg av metode og løsning bør anleggseier foreta en risikovurdering før man velger løsning.

Det er prosessen i valg av metodikk og rutiner når det gjelder bekjempelse og kontroll av legionella det må settes mer fokus på.  Når man setter seg inn i et fagområde som dette, må man være kritisk til det man blir fortalt eller leser. Det er viktig å innhente mest mulig objektiv informasjon og dette bør ikke være fra ”forskningsmiljøer” som er tilknyttet produsenter av løsninger. Bruk heller litt ekstra tid på å innhente informasjon, enn å kaste deg over den første og enkleste løsningen.

Riktig informasjon – men hvor?

Det finnes en egen forskrift som bl.a. omhandlerlLegionella (Forskrift om miljørettet helsevern), og en gjeldende veiledning innen legionellaforebygging. Veilederen er utgitt av Folkehelseinstituttet som vel kan ansees som det mest kunnskapsrike og mest objektive rådgivende organ innenfor dette fagområdet i Norge. I veilederen omtales de vanligste metoder som benyttes innenfor legionella-arbeid, samt hva en risikovurdering bør inneholde. Folkehelseinstituttet har egne nettsider som omhandlerlLegionella. Det er også mulig å kontakte Folkehelseinstituttet for å stille direkte spørsmål.

Eiendomsbesitter – hvilke krav stilles?

Forskriften sier at man ikke skal smitte noen med legionella, og et konkret tiltak forskriften pålegger eiendomsbesittere å foreta, er en risikovurdering. Denne skal gi råd om utbedringer av anlegget samt legge grunnlaget for fastsettelse av rutiner iht. Folkehelseinstituttets veiledning.  Uavhengig av hvilken vannbehandlingsmetode du velger, skal risikovurderingen oppdateres årlig. En god risikovurdering krever dokumentert kunnskap om anlegget gjennom året, f.eks. temperaturforhold, vannanalyser og måling av om aktive komponenter i vannbehandlingen når ut i hele anlegget.

Alle innretninger må ha et visst tilsyn for å hindre driftsstans og for å sikre optimal effekt. Det er også viktig å forsikre seg om at man oppretter rutiner som sikrer en optimal effekt i hele vannfordelingsnettet. Skal man desinfisere med varmtvann eller andre aktive komponenter, så må desinfeksjonen nå helt ut til alle rørdeler.

Oppfordringen er å ha en grundig prosess ved valg av metode for å sikre optimal legionellakontroll. Bruk veilederen fra Folkehelseinstituttet aktivt. Vær kritisk og be om nok informasjon og dokumentasjon av metoden for å være sikker på at du velger riktig løsning for dine anlegg. Ingen anlegg er like, og ikke alle behandlingsformer vil egne seg for alle typer anlegg. Nettopp derfor er det viktig med en risikovurdering først som kan fortelle hva som vil være mest hensiktsmessig for legionellakontroll av anlegget. Husk at anleggseier står som ansvarlig for at forskriftene følges og at tiltak gjøres for å forebygge smitte ved anlegget!

Mange aktører i eiendomsmarkedet kaster penger ut av vinduet, advarer legionella-ekspert Hanne T. Skiri i Norkjemi. Hva må eiendomsbesittere gjøre for å forebygge mot Legionella? Dr. scient Hanne Skiri i NorKjemi AS som har flere års erfaring innen legionellakontroll, gir i en pressemelding noen viktige ledetråder.